• Sigrid

Zero-waste under armene: «Gjør det selv»-deodoranten som skal løse plastkrisen.

Oppdatert: april 28


På Instagram har små, søte syltetøyglass fått nytt liv som beholdere til alt fra hjemmelagd tannkrem til deodorant. Gjør-det-selv-skjønnhetsproduktene er påstått helt fri for plastavfall, men fungerer de?


Plast er over alt. Det er skolematboksen fra førsteklasse, det er polyestergenseren i skapet og det er til og med «papp»-koppene du tar med deg fra kaffesjappa nede i gata. Igjen og igjen ser vi skrekkbildene: Fuglekropper med magen full av plastbiter, skilpadder kvalt av plastposer eller deformert av plastringer. Det rapporteres om mikroplast i fisken vi spiser og det finnes en plastøy i karribien av utenkelige dimensjoner. Når man først begynner å tenke over det, klarer man ikke la være å legge merke til den hvor enn man snur seg; plasten.

«Hvis badekaret ditt fløt over, ville du ikke strukket deg etter moppen først: du ville skrudd av krana.» Informerer et Instagrambilde meg klokt. Jeg nikker mentalt. På tide å skru av krana. Men å leve et liv uten plastikk vil vise seg å være en nesten uoverkommelig utfordring.



«Gjør det selv».

Om man skal kutte ned plastbruken sin, er det mange tips på internett. Zero-waste-bevegelsen blomstrer i sitt eget lille hjørne av Instagram, med estetiske, minimalistiske bilder av gjenbruksbestikk og andre zero-wasteprodukter. Pent oppstilt i geometriske mønstre. Noen tips er relativt enkle å gjennomføre. Som å bytte ut plastposene med handlenett, bruke gjenbrukskopp til kaffen, eller å kjøpe brukt heller enn nytt. Fornøyd vandrer jeg rundt med stoffnettet over skulderen, iført vintage 80-tallsjeans og en jakke jeg fant på loftet, men kranen renner fortsatt. Badekaret flyter over og hele huset er i ferd med å oversvømmes. Jeg ser plastsøppel som ligger strødd i skogen når jeg går tur, jeg grøsser over stadige dommedagsvarsler på nyhetene, og handleturene blir til ubehagelige realitetssjekker der jeg drar meg i håret mens jeg desperat leter etter en salat, bare en salat, som ikke er innpakket i engangsplast. Jeg får behov for å gjøre mer, og snur meg nok en gang til zero-wastebevegelsen for råd. Heldigvis mangler det ikke på amerikanske livsstilbloggere som er mer enn «woke», og jeg finner rikelig med mulige tiltak. På Instagram har små, søte syltetøyglass fått nytt liv som beholdere for alt fra hjemmelagd tannkrem til deodorant. Gjør-det-selv-skjønnhetsproduktene er påstått helt fri fra plastavfall, men fungerer de? Og hvordan er mulighetene for å gjenskape resultatene her i Norge? Idet jeg går tom for min egen plastinnpakkede deodorant står mitt neste prosjekt klart for meg.



Null avfall?

Etter en kjapp runde på diverse zerowaste-blogger og youtube-sider, blir det klart at «gjør det selv»-oppskriftene er mange, men også nesten identiske. De fleste, om ikke alle, inneholder en eller flere av følgene ingredienser; cocosolje, sheasmør, pilerot-stivelse, natrium og den, eller de, essensielle oljene livsstilbloggeren skulle foretrekke. Jeg leser, googler, noterer, og snart er handlelisten klar. Neste oppgave blir å finne alle ingrediensene i norske butikker, men hvem selger egentlig pilrotstivelse og essensielle oljer, og vil det koste meg skjorta?

Cocos-olje er lett å finne. Det har lenge har vært en populær erstatning for andre typer stekefett. Jeg kjøpte min for rundt tretti kroner og var meget fornøyd meg at oljen kom på glass, ikke i plast, siden glass lett kan gjenbrukes, eller «i verste fall» resirkuleres. Min utvalgte essensielle olje fant jeg også relativt billig på en av de mange du-vil-ikke-tro-hvor-billig-det-er-her-vi-har-alt-fra-shampoo-til-svensk-sjokolade-butikkene som har dukket opp de siste årene. Her fikk jeg tea tree essential oil, også for rundt tretti kroner, men med det minuset at det bare var denne ene varianten jeg hadde å velge mellom. På helsekost-butikken derimot hadde de et mye bredere utvalg, men med priser fra rundt 80 kr pr flaske. Helsekostbutikken hadde også både sheasmør og pilrotstivelse, men jeg måtte stusse litt da prisene lå på rundt hundrelappen for hver av dem, og begge var pakket i plast. Jeg gjorde et modig forsøk på å finne andre alternativ, men både meny og nærmeste import-sjappe måtte google produktet, før de ristet unnskyldende på hodet. Turen gikk tilbake til helsekosten, og selv om jeg ble hele 220 kr fattigere etter kjøpet, var jeg relativt fornøyd, om enn litt irritert over at jeg ikke greide å unngå plast hundre prosent. Jeg fikk trøste meg med den totale plastmengden pr produkt fortsatt var mindre enn engangsdeodoranten jeg pleide å bruke.



Enkel prosess.

Så var jeg kommet til kokkeleringen av selve produktet, og her var verken vernebriller eller lab-frakk nødvendig. Det var enkelt å blande de fem ingrediensene sammen. Jeg lagde meg en omtrentlig oppskrift utfra de mange jeg hadde lest, og blandet ingrediensene i en skål i vannbad for å bedre smelte dem sammen. Jeg var ekstra forsiktig med mengden natron og essensiell olje i blandingen min, fordi det var disse ingrediensene internett mente man kunne reagere på om man hadde sensitiv hud. Noen tipset for eksempel om å barbere armhulene kvelden før man smurte seg med deodoranten for å unngå utslett, en upraktisk tilpassing jeg helst ville unngå. En annen forhåndsregel jeg tok, var å teste den essensielle oljen i albuekroken over natten. En dråpe blandet ut i en liten «scoop» cocos-olje gav ingen synlig reaksjon, og luktet dessuten himmelsk.

Så var «Gjør det selv»-deodoranten klar, og fikk stå og avkjøle seg over natten.


Testen.

En kort prøveperiode på to uker ble til måneder mens jeg prøvde å bli klok på armhulene mine. Uhemmet sniffet jeg etter svettelukt mens jeg utsatte dusjen for å virkelig teste effekten. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Kanskje var det restene av antiperspirantens svettehemmende aluminium som hang igjen i armhulene mine? Eller kanskje var dette ekte vare? Kveld to, over to døgn etter påførsel besluttet jeg at deo-en hadde begynt å nå sin grense. Jeg var mildt imponert, og økte bruken til en gang i døgnet for komfort. Bruken fortsatte problemfritt helt til… mensen. Jeg har brukt antiperspirant siden tidlig pubertet og før nå visste jeg ikke at mensensvette var en ting. Heldigvis har jeg få sjenanser når det gjelder hva jeg deler med venninner, og fikk fort opplyst at det å svette som en tordensky i monsun-sesongen var helt normalt ved et besøk av tante rød. For første gang mislikte jeg deodoranten. Det var ikke det at jeg luktet, lukten klarte den fint å ta knekken på, men følelsen av å være fuktig under armene var ny for meg, og dessuten ubehagelig. Nedslått begynte jeg å tvile, men knappe to uker var gått og deo-glasset var fullt, så jeg kunne like godt gi den en real sjanse. Jeg fortsatte eksperimentet, og så snart mensen var over, var jeg tilbake på bølgefritt hav og «smooth sailing».

I løpet av testperioden har Deodoranten min gått gjennom en slags utvikling. Den fikk seg en ekstra dose pilrotstivelse for å beholde en mer kremaktig konsistens i det varme baderomskapet mitt, og etter at en allergisk reaksjon uteble, våget jeg meg til noen ekstra dråper essensiell olje og enda en liten dæsj natron for enda bedre effekt. Nå har det gått over to måneder siden prosjektet begynte, krukken nærmer seg sakte men sikkert tom og en konklusjon begynner å forme seg for meg.


Fungerer den?

«Zero-waste»-deodoranten har sine pluss og minus. Den skal sies at den ikke hemmer svettenkjertlene på samme måte som en antiperspirant, (jeg innser nå at mine antiperspiranttider var så godt som svettefrie), men deodoranten tar knekken på lukten og holder meg behagelig tørr opp til et døgn (om noe mindre i helvetesuken.) Jeg kan ikke si jeg er direkte svetteri, jeg svetter som et normalt menneske, men deodoranten beholder tørrhetsfølelsen og lukter friskt og rent. Det var nok uansett ikke rettferdig å forvente at en hjemmelaget og miljøvennlig deodorant skulle kunne måle seg med en kjemisk fremstilt, svettehemmende antiperspirant. Deodoranten er myk og lett å påføre med fingrene, men kommer med den lille ulempen at den derfor helst bør påføres et sted man kan vaske hendene etterpå. For meg fungerer det fint ettersom jeg bruker den etter jeg har dusjet eller ved morgenstellet. Jeg har heller ikke merket noe særlig til utslett ved bruk etter barbering, men så skal det også nevnes at jeg ikke er den hyppigste på barberfronten. Det største plusset for meg blir uansett at jeg har en ting mindre på miljøsamvittigheten, og er jeg virkelig heldig finnes det sheasmør og pilrotstivelse pakket i fornybare materialer en gang i fremtiden når jeg gå tom for ingrediensene. Til slutt det som kanskje er den klareste konklusjonen på hele prosjektet: Jeg kommer til å lage mer.

Og med det; min revurderte oppskrift:


- 1 ¼ ss sheasmør - 1 ss cocosolje - 2 ss pilrotstivelse - ½ ss natron - 3 til 5 dråper tea tree oil (eller annen essensiell ojle).



Tilpass med pilrotstivelse til deodoranten har ønsket konsistens.

42 visninger
KONTAKTSKJEMA